Bak ordene – av Michael Thomas Caplin

Når vi sier noe har vi en intensjon, en mening med det vi sier. Men ofte er vi ikke i kontakt med intensjonen vår når vi bruker ord. Kommunikasjonen vår blir derfor ikke direkte, og vi kan fort begynne å gå rundt grøten og tenke ”hva mente hun med det? I går sa hun det og i dag sier hun noe annet”.

Ord er derfor et dårlig medium for å formidle vår intensjon, siden vi ikke tillater andre å se intensjonen, og derfor må andre tolke det vi sier.

Tolker vi noe, legger vi alltid vår egen oppfattelse i det. Vi tolker verden enten som full av liv og herlig og befolket av mennesker som vil oss godt, eller som et tomt og dystert sted med svikefulle mennesker som ikke forstår oss. Verden er den samme, men tolkningene våre kan være helt forskjellige. Og skal vi prøve å tolke andres intensjoner går vi automatisk til våre forventninger og vårt eget selvbilde.

Er vårt selvbilde skadet eller vi har forventninger om at andre kanskje ikke godkjenner oss og synes vi er flotte så vil vi først og fremst tolke ordene og intensjonen bak som noe negativt. Spesielt om personen som kommuniserer noe ikke klarer å være tydelig og klar i sitt budskap.

Vi er vant til å tenke at ord kan såre. Men ord kan ikke såre, ord er bare et dødt medium som prøver å beskrive vår oppfatning av virkeligheten, og inneholder ingen spenninger eller noe som kan skade andre. Blir vi skadet av ord er det noe vi har valgt selv, vi har gjort oss sårbare. Og gjør vi oss sårbare for ord har vi gjort oss selv sårbare i en verden full av ord, i en verden bestående av konstant bombardering av ord! Det er som å gjøre oss selv allergiske mot oksygen, og det er kanskje ikke den beste overlevelsestaktikken om man omgås med andre mennesker.

Grunnen til at vi ofte gjør oss selv sårbare for ord har røtter langt tilbake i historien. Til den tiden da ord faktisk hadde makt. Når lover ble nedskrevet i leirtavler av konger og hellige menn så ble ord noe skummelt. Nedskrevne ord (religiøse tekster og lover) kunne true om evig fordømmelse i helvete og kunne resultere i frihetsberøvelse i fengsel og til og med død.

Dette er noe vi bærer med oss, selv i en tid vi definerer som sekulær, der både tro og overtro på godt og vondt er erstattet med rasjonell, kald og robotaktig tankegang. Det er merkelig at vi ikke bærer med oss romerske guder, hekser og troll i hverdagen, men vi tenker gladelig at ord er hellige. Det er som å tro på magi og utgjør et stort paradoks i vår ellers så fornuftige og rasjonelle verden.

Ord definerer ikke virkeligheten, de forsøker bare å beskrive den.

Makten ligger ikke i ordene, men i vår egen evne til å forstå og bruke ordene. I å kunne forstå og uttrykke mening og intensjon.

En vanlig sak i vår rasjonelle verden er å bruke uttrykket ”dårlig kjemi”. Hva kan ligge bak bruken av uttrykket?

Hva det egentlig betyr er at vi ikke forstår eller tar oss bryet med å forstå den andre personen. Vi fraskriver oss ansvaret og gjør det til noe rasjonelt og objektivt som vi ikke kan påvirke (kjemi). Sannheten er at JEG får ikke til godt samarbeid og kommunikasjon med denne personen. Dype eller rettere sagt langvarige konflikter er noe en selv holder fast ved og opprettholder. Slutter det å være en konflikt for MEG, stopper konflikten opp for den andre parten også og vi kan sammen finne en løsning.

Tilbake til ordene og intensjonen bak dem

Iblant kan barn si ”jeg hater deg, dumming!” eller ”gå vekk!” selv om de egentlig vil at du skal være der og trøste dem. Voksne mennesker kan uttrykke stort sett det samme selv om vi rent ordmessig bruker mer raffinerte måter å uttrykke oss på. Selv vi som er voksne har vanskeligheter med å uttrykke hva vi egentlig mener og kan finne på å si det motsatte av hva vi mener.

Et eksempel på indirekte kommunikasjon og starten på slutten på et ekteskap:

Mannen vil ta med konen sin på ”date” for å gjøre noe romantisk for henne og bestemmer seg for å ta henne med på kino. Men han er redd for å bli avvist, så han spør forsiktig ”du, har du noen planer ikveld?”.

Hun blir mistenksom, for han pleier da aldri å spørre om det, så usikker på hva han har tenkt på garderer hun seg (selv om hun oppfatter at hun er åpen for hva han kanskje skal foreslå) og sier ”nja, jeg kanskje skal trene litt, hvordan det?”.

Mannen tror hun ikke er interessert og blir skuffet. Hun er opptatt og ikke interessert og har avvist forslaget hans, så han svarer ”nei, det var ikke noe spesielt”.

Konen tenker ”typisk, han bryr seg aldri og vil aldri finne på noe med meg”. Etter en stunds stillhet reiser hun seg opp og sier ”ja, da går jeg og trener, jeg må jo komme meg ut av dette huset iblant”…

Dette er et eksempel som egentlig viser hvor godt disse to passer sammen. De ønsker jo det samme og ønsker det samtidig, og kunne ha ledet til en romantisk oppblussing i ekteskapet, men er isteden en start på slutten. Etter et par år med misforståelser og dårlig kommunikasjon skiller de seg i troen på at de ikke ønsker det samme og ikke passer sammen lenger.

Skriv en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.