Om livet og stigespill

En av lærepengene coronaviruset har lært oss er at vi må sette pris på det vi har – når vi har det.

Bilde: https://www.av-avis.no/meninger/leserinnlegg/i/noMXQ/livets-stigespill

Jeg vet at jeg er heldig. Vanvittig heldig. Mange ville gitt livet sitt for at deres barn skal få det jeg har. Mange ville gitt livet sitt for mye mindre også. Og det er mange som har det som meg. Er det ikke utrolig hvor fort vi tar ting for gitt?

Det er lett å tenke at verden er en stige. Vi starter et stykke mot bunn, noen lenger ned enn andre, og så klatrer vi oppover og oppover. Ny telefon, nytt trinn. Kjæreste, nytt trinn. Utdanning, nytt trinn. Jobb. Leilighet. Bil. Hus. Hytte. Oppover og oppover.

Problemet er at stigen aldri slutter. Rettelse, stigen er en del av stigespillet (med den passende undertittelen «hvem når toppen først?»). Man ruller terningen og rusler avgårde. Man får seksere, firere og enere. Innimellom treffer man stigen som går nesten til topps, og plutselig tråkker man utfor og havner tilbake på start, eller fem-seks trinn nedover. Og er man heldig å gå i mål foran de andre, må man enten starte et nytt spill eller stå på sidelinjen og se på mens de andre spiller.

Corona-krisen er en lang stige nedover for ange av oss. Den går utover økonomien vår, vennskapene våre, familielivet, jobben og utelivet. Den begrenser friheten vår på de fleste områder. Og selv om det stort sett er negativt har vi alle fått noe verdifullt: en lærepenge. For plutselig savner vi de små rommene våre. Do på gangen. Å sitte i peisestua. Frokosten. Kveldsmaten. Fellesfagene – selv med litt dårlig luft. Romkamerater og lærere. Å gå på butikken. Litt kranglete internett.

Og vi savner ord for dagen. Sammen. I foredragssalen. Med allsang og beskjeder. Per – og Øystein Ziener. Susan som ler – eller gråter. En litt klein doktor inspirert av Dr. Phil.

Det er bare noen få av de tingene vi ikke må ta for gitt.

 

Og til slutt, vasker du hendene godt nok?

Skriv en kommentar