No one left to blame

Vi ønsker å være lykkelige, og vi prøver å bygge oss et liv der vi i så stor grad som mulig føler oss tilfreds, trygge og lykkelige.

Vi reiser på ferie, spiser god mat, går på ski, drikker, henger med venner, shopper, følger motebildet og ser filmer og serier som underholder oss.

Og vi vet at lykke ikke kan eksistere uten at man også føler på sorg, smerte, kjedsomhet eller misnøye. Det går ikke an å være lykkelig hele tiden.

Men hvorfor er det så mange som er ulykkelige? Som sliter med seg selv, eller som ikke takler hverdagen?

En teori jeg synes er utrolig interessant er «no-one-left-to-blame-teorien». Den går ut på at hvis man har det vanskelig, men bor i et land med korrupt regjering eller mye urettferdighet, så er det lett å forklare hvorfor man har det vanskelig. «Det er myndighetenes skyld», «det er de kriminelle gjengene sin skyld» osv…

Men hvis man – som oss – bor i et land med gratis utdanning, gratis helsevesen, stor grad av likestilling, godt betalte jobber og generelt stor grad av trygghet, så er det ingen andre igjen å skylde på enn seg selv hvis man ikke har det bra. Vi får høre at «du har alle muligheter». Så hvis man ikke lykkes må jo det bety at…

Når man ikke kan skylde på noen andre, hvem sin feil er det da hvis man har det vondt? Det er fort gjort å tenke at det er ens egen feil. Samfunnet er bygget opp rundt suksesshistorier. De beste øyeblikkene blir nøye valgt ut og postet på nettet. Vi laster opp det riktige profilbildet og hvis vi ikke har gjort noe som er «godt nok» akkurat nå, legger vi ut throwbacks til reiser eller konserter vi har vært på før. Vi ser bare vellykkethet og «topper». Og når alle utgir seg for å være lykkelige, så blir det færre og færre man kan skylde på hvis man ikke er lykkelig. Så det må jo bety at…?

Jeg tror det betyr at vi må senke forventningene våre. Vi må dele mer hverdag – eller mindre toppturer og palmestrender. Vi må leve mellom høydepunktene, og vi må vite at livet består av brød med gulost, regninger, klesvask og begivenhetsløse kvelder. Og det er ikke din skyld – det er bare akkurat sånn det skal være. Og det er sånn alle har det mellom større og mindre topper.

Jeg håper at det er folkehøgskolehverdagen dere savner nå. Å drikke kaffe i peis. Å kjede seg sammen. Å spise brød med gulost. Morgensamling med beskjeder og sang. Alt det dagligdagse man tar for for gitt.

Verdsetter du dette, så slipper du å skylde på verken deg eller andre.

Les eller hør mer om lykke i podcasten Freakonomics:

https://freakonomics.com/podcast/happiness/

Skriv en kommentar