Sterke reaksjoner

Ett bord i matsalen med noen utvalgte elever ble vartet opp, og fikk servert treretters middag med blant annet andebryst og alt som hører med. Resten av matsalen, omtrent hundre elever, fikk ris. Ingen saus, ikke noe tilbehør – men nok ris til at alle kunne bli sprekkeferdig mette.

Først vanket det forvirring. Hva skjer? Når skal resten av oss få «ordentlig mat»? Men det kom ikke annen mat, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Ris ble kastet veggimellom, noen forlot spisesalen i sinne – andre for å unnslippe kaoset. Andebryst havnet på avveie, og karamellpudding føyk gjennom luften. Noen spiste ikke i protest, noen fra «overklassebordet» gikk på et annet bord og spiste ris, andre spiste gallamiddagen med liv og lyst, andre spiste risen sin og takket pent for maten. Noen krevde til og med tilbakebetaling for maten de ikke hadde fått. Det var reaksjoner i hele spekteret.

Grov urettferdighet

Det er svært interessant å reflektere over hvordan vi reagerer på grov urettferdighet. I fredagens Mediefag- og Verden i dag-timer oppsummerte vi middagen, og ett av stikkordene som kom frem var «perspektiv». Og for å få perspektiv til middagen så vi NRK og Leo Ajkic’ fjerde episode av serien Flukt, om hvordan mennesker risikerer livet for en bedre fremtid i Europa. Dette la grunnlaget for følgende avsluttende kommentar:

«Er det en ting, bare én eneste ting vi ønsker at du skal ta med deg fra folkehøgskoleåret, så er det at det ikke finnes forskjell på mennesker. Ingen mennesker er mindre viktige enn andre. Du skal ikke bare vite det. Ikke bare si det. Men skjønne det. Forstå det. Virkelig anerkjenne det, og la deg påvirke av det.

Det er fullstendig tilfeldig at du er født i Norge. Fullstendig.

Du kunne like gjerne blitt født i Nigeria. Eller Bosnia. Eller Somalia. Eller Syria. Eller England. De som blir født alle andre steder, har akkurat like liten mulighet til å påvirke valget som deg.

Grenser er menneskeskapte, unaturlige. De grupperer oss, skaper samhold og trygghet, men samtidig splittelse. Hvordan kan vi bestemme at noen som er født en centimeter til høyre eller venstre på et kart ikke har samme rettigheter som alle andre?

Vi kan ikke det. Rettelse: vi burde ikke kunne det.

Vi som er oppvoksende generasjoner nå har ikke løftet en finger for å fortjene det livet vi har. Men dette handler ikke om fortjent, eller ikke fortjent. Det handler om rett sted til rett tid. Å bli født i Norge, 70 år etter krigen. Etter funn av olje og gass. Det er flaks. Det, sammen med ledere som stort sett har forvaltet verdier og menneskesyn med respekt. Som her etablert et system med rettssikkerhet, uten korrupsjon. Det er fantastisk.

Vi vet at verden er urettferdig. Norge er urettferdig. Og hvis vi ser for oss hva som skulle til for å fordele verdens goder og ressurser rettferdig, har vi alt å tape. Det er lett å riste på hodet når man vet at én prosent av verdens rikeste befolkning eier over halvparten av verdens verdier. Det er vanskeligere å skjønne at det er oss. «310.000 nordmenn befinner seg i én prosent-klubben, mens 2,5 millioner av den norske befolkningen befinner seg blant jordas ti prosent rikeste» (Dagbladet, 15.10.2015).

Norge er verdens sjette rikeste land. Vi snakker om at vi må bevare det Europeiske levesettet – selvfølgelig gjør vi det.

Norge for nordmenn. Men hvorfor det? Hvorfor tilhører ikke hele jorda hele verdens befolkning? Vi forstår at vi ikke kan innføre et slikt system nå. Men historisk sett? Hvorfor har vi landegrenser? Hvorfor kan ikke folk bevege seg fritt og etablere seg der de ser en god og trygg fremtid?

Det er ikke mer enn 100 år siden det var masseutvandring fra Norge til Amerika. I historisk perspektiv er dette forsvinnende kort tid. 800 000 nordmenn flyktet fra dårlige vilkår (http://www.hist.uib.no/).

Hvordan kan vi nekte andre mennesker å følge en drøm om et bedre liv? Det er ikke en drøm om innpass i den gjeve én-prosenten. Det er en drøm om akkurat nok til å gi familien et trygt liv. Om å få jobbe og bidra. Kjenne at man har en funksjon, og en verdi.

Vi kan ikke åpne grensene og la alle i verden som vil bo i Norge gjøre det. Det vil selvfølgelig skape kaos. Ikke fordi de som kommer hit er kriminelle, eller at livssynet deres kolliderer så hardt med vårt at det blir opptøyer og krig. Men fordi systemet ikke takler det. Fordi vi ikke klarer å integrere folk godt nok. Fordi vi ikke er åpne nok. Fordi mennesker med livet på vent på et asylmottak ikke har det gode livet de ønsker seg. Fordi vi ikke kan tilby den oppfølgingen det krever.

Men før vi dømmer nye landsmenn for å ikke integrere seg, så kan vi ta et øyeblikk og tenke på hva vi selv ville gjort hvis vi plutselig skulle bosette oss i Afghanistan. Vi hadde nok satt pris på å finne det området med flest nordmenn, så vi kunne fortsette å prate norsk en gang i blant. Diskutere landet vi elsker, og tradisjonene som binder oss sammen. Mange nordmenn reiser bare på ferie til plasser der de får rasturantmenyen på Norsk. Det er helt normalt å søke seg til sine egne, og det kjente og kjære.

Vi er redde for hva som skjer mange steder i verden. Vi er redde for at det skal skje her. Så vi stenger oss inne – og forskjellene fortsetter å øke. Det er den sikreste måten å sørge for at misnøyen fortsetter å vokse. Den sikreste måten å sørge for at de som lever på bunnen av alle diagrammer kommer ett skritt nærmere å gjøre noe drastisk for å endre på urettferdigheten. Det er ikke rart at det er ekstremisme og opprør i verden. Det som er rart er at det ikke er mer ekstremisme og opprør i verden.

Det bordet under «urettferdig middag» som fikk treretters herremåltid, det er i verdens øyne det bordet vi spiser på hver eneste dag.

Når avstanden øker. Når vi ofrer mangfold for nasjonalisme. Når vi ikke vil forandre på situasjonen. Når vi vil fortsette med vårt liv og slippe å tenke på andre og deres elendighet. Da må vi virkelig vite, at vi gjør det på bekostning av 90% av verdens befolkning.

Det er noe å tenke på, når vi klager over dårlig Internett. Når ladekabelen til mobilen ikke rekker helt bort til senga, eller når man er blodig fornærmet for at man én middag i løpet av et år må oppleve ekstrem urettferdighet – men fortsatt kan spise seg så mett at man spyr…

Hva skal du bruke denne innsikten til? Du skal ha den med deg i møtet med andre mennesker. Du skal ha den med deg i små daglige oppturer og nedturer. Og du skal ha den med deg når du stemmer frem våre folkevalgte – de som skal representere oss, og gjør valg på vegne av oss alle. Og slik verden ser ut nå er dette viktigere enn noen gang».

(Skrevet av Eivind Høimyr, på vegne av Elverum folkehøgskole).

Merk: Innlegget har blitt oppdatert søndag 29.01.2017. Setningen «det er bare én mannsalder siden» har blitt erstattet med «I historisk perspektiv er dette forsvinnende kort tid». Dette skyldes at vi har blitt gjort oppmerksomme på at begrepet én mannsalder brukes om ca 1/3 århundre – altså ca 33 år.

Oppdatering, 20.01.2017: Rettet forlat til forlot, og kyllyngbryst til andrebryst.

backpacker Bistand Bærekraft ekstremsport elverumfhs elverum folkehøgskole Historie kite Kommende arrangementer NCFU Norsk Cøliakiforening snowkite Studietur