Hva kan vel slå en alpetur allerede på høsten?

Vi var en skikkelig gira gjeng som startet reisen fra skolen en tidlig mandag morgen, fylt med forventning og eventyrlyst. Lunsj hadde vi smørt med oss fra skolen, men noen av oss rakk likevel å nyte en saftig burger og litt snacks på flyplassen før avreise. Flyturen var relativt kort — under 2,5 timer — og plutselig landet vi i München. Herfra ventet en 3 timer lang kjøretur til idylliske Tux i Østerrike.

Vi bodde på to nærliggende steder, bare en gate fra hverandre; en koselig liten leilighet og en flott hytte rett nedenfor. Etter ankomst var det bare å finne nærmeste pizzeria og kose oss med ekte cheesy pizza — i min helt subjektive, men profesjonelle mening, var det akkurat det vi trengte etter en lang reise. Resten av oppholdet samlet vi oss til familiemiddager i hytta hver kveld, og vi klarte faktisk å unngå brannskader og andre katastrofer – til tross for at det nesten bare er gutter i klassen!

Hver dag startet vi tidlig for å utnytte parken i Hintertux til det fulle. Bussen gikk kl. 09:00, selv om ikke alle rakk den første – men heldigvis kom det en ny buss bare ti minutter etter. I bakkene lekte vi oss med ulike elementer som passet både nybegynnere og de mer erfarne. Ikke alle turer gikk helt smertefritt: På dag to klarte en i klassen å miste mobilen ut av lomma på siste nedkjøring, og læreren vår opplevde nesten å miste en finger på grunn av et lite, nesten usynlig kutt som ikke ville gro. Men frykt ikke — fingeren er fortsatt intakt, og mobilen ble heldigvis funnet neste dag, men med en knust skjerm.

Middagene var nøye planlagt: taco, kalkun og spaghetti bolognese sto på menyen før turene. På hjemreisen fikk vi matpenger fra skolen, og da gikk selvfølgelig hele klassen samla til MacDonalds som var i andre enden av flyplassen, helt fortjent, og veldig godt!

Vi koste oss virkelig masse, og mange fikk kjenne på ekte mestringsfølelse og spenning. Noen av oss fikk en skikkelig god brilleskille som var veldig morsomt i etterkant.

Vi dro fra Hintertux med fullt av gode minner, og klassen føles hver dag ut mer og mer som en litt rar familie, men en familie som alltid har hverandres rygg.

Tusen takk, Marius, for en fantastisk tur!

Ps! En liten film in progress.