Du blir ikke slukt av havet

Nå har dere i et år gått forskjellige veier. Noens veier har vært kronglete og svingete, dere har måttet senke farten, noen har snublet og reist seg opp igjen, mens andre har hatt full fart på store og uproblematiske motorveier. Dere fikk dessverre ikke lov til å dra på skoleårets siste reise, men det siste året har uansett vært en reise- i deres egne liv.

Deres liv kan sammenlignes med en elv som renner fra fjellene. En elv som baner vei gjennom skog og daler for nå å ende opp med å stå ved kanten av havet. Et enormt stort og fremmed hav. Noen er spente på å kaste seg uti vannet og kjenne på livet som begynner der. Andre kjenner kanskje på en frykt for det store og ukjente som venter.

Før eller senere vil du sannsynligvis stå foran et stort hav- og kjenne på en frykt. Å være redd for å bli slukt av eller forsvinne i havet. Hvor det enkleste kan virke å stoppe eller snu. Men, det går ikke an å snu- ingen kan stoppe tiden- ingen kan stoppe en elv som er på vei ut i et hav. Det er umulig å gå tilbake. Det er ikke nødvendig å gå tilbake- du trenger å gå videre for å forstå at havet aldri vil sluke deg- det vil omfavne deg og trygge deg- det vil bli en del av deg.

Vit at du ikke blir slukt av havet, du blir havet.

FEAR

It is said that before entering the sea
a river trembles with fear.

She looks back at the path she has traveled,
from the peaks of the mountains,
the long winding road crossing forests and villages.

And in front of her,
she sees an ocean so vast,
that to enter
there seems nothing more than to disappear forever.

But there is no other way.
The river cannot go back.
Nobody can go back.
To go back is impossible in existence.

The river needs to take the risk
of entering the ocean
because only then will fear disappear,
because that’s where the river will know
it’s not about disappearing into the ocean,
but of becoming the ocean.

~ Khalil Gibran

Skriv en kommentar