Anekdote til senking av arbeidsmoralen av Heinrich Boll

I en havnpå en av de vestlige kyststrekninger i Europa ligger en mann i sin fiskerbåt og døser. Han er ikke særlig velkled. En flott antrukket turist legger nettopp  fargefilm i fotoapparatet for å fotografere det idylliske bilder: blå himmel, grønn sjø med fredelige, snøhvite bøgetopper, svart båt, rød fiskerlue. Klikk. Engang til: klikk, og da alle gode ting er tre, og det er best å være sikker. Klikk for tredje gang. Den spinkle, nestenfientlige lyden vekker den døsende fiskeren: han reiser seg søvnig, famler søvnig etter sigarettesken; men før han har funnet den, har den ivrige turisten alt holdt en en eske fram for ham, ikke akkurat stukket sigaretten i munnen på ham, men lagt den i hånden. Og et fjerde klikk, det fra fyrtøyet avslutter den ilsomme høflighet. På grunn av denne knapt målbare, aldri påviselige, men litt for flinke høflighet, er det oppstått en spent forlegenhet, som turisten – han kan landets språk – forsøker å bygge bro over ved hjelp av en samtale. «De kommer til å gjøre en fin fangst i dag.»  Hoderysten fra fiskeren.  «Men folk har sagt meg at det er godt fiskevær.»Fiskeren nikker.   «De skal altså ikke dra ut?» Fiskeren rister på hodet. Stigende nervøsitet hos turisten . Det lite vekledde menneskes vel ligger ham viselig på hjertet; han nages av sorgen over den forsømta anledning, så -: «De føler Dem ikke vel?» Endelig går fiskeren over fra tegnspråket til det talte ord. «jeg har det storartet, sier han». «Jeg har aldri følt meg bedre.» Han reiser seg, strekker seg som om han vil demonstrere hvor atletisk han er bygd. «Jeg føler meg helt fantastisk.» Ansiktsuttrykket til turisten blir stadig mer ulykkelig. Han kan ikke lenger undertrykke det spørsmålet som så å si truer med å sprenge hjertet: «Men hvorfor drar De ikke ut da?» Svaret kommer fort og knapt: «Fordi jeg var ute i dag morges.» «Fikk De mye?» » Jeg fikk så mye at jeg ikke behøver å dra ut en gang til. Jeg hadde fire hummer i teinene mine, dessuten et snes makrell….»

Nå er fiskeren endelig ordentlig våken; han tør opp og slår turisten beroligende på skulderen. Dennes bekymrede ansikt virker på ham som et uttrykk for temmelig ille anbrakt, men rørende omsorg. «Jeg har til og med nok for i morgen og i overmorgen,» sier han for å befri den fremmede for bekymring. «Vil De røke en av mine?»

«Ja takk.» Sigaretten blir puttet i munnen. Et femte klikk. Den fremmede setter seg på relingen og rister på hodet, legger kameraet fra seg; for nå trenger han begge hender for å gi sin tale uttrykk. «Jeg vil jo ikke blande meg opp i Deres personlige anliggender,» sier han. «Men forestill Dem nå at De i dag dro ut for annen, tredje, kanskje til og med for tredje gang; da ville De få tre, fire, fem, kanskje seks snes makrell….forestill Dem det.» Fiskeren nikker «De ville,»fortsetter turisten, «ikke bare i dag, men i morgen, i overmorgen, ja hver bra dag reise ut to, tre kanskje fire ganger. Vet De hva som da ville skje?» Fiskeren rister på hodet.  «De ville senest om et år kunne kjøpe en motor, om to år en båt til, om tre eller fire år kunne De kanskje ha en liten skøyte. Med to båter eller skøyter ville De selvfølgelig få langt større fangster – en dag ville De ha to skøyter. De ville…» Begeistringen er så stor at han et par øyeblikk ikke klarer å bruke stemmen. «De ville kunne bygge et lite kjølelager, kanskje et røkeri, senere en liten hermetikkfabrikk, fly omkring med eget helikopter, finne ut hvor fisken gårog gi skøytene Deres anvisninger over radio.De kunne skaffe Dem lakserettigheter, åpne fiskerestaurant, eksportere hummeren til Paris direkte uten mellommenn – også…» Igjen er begeistringen så storat at den fremmede for øyeblikket mister talens bruk. Hoderystende, bedrøvet i det innerste av sitt hjerte, idet han nesten har mistet hele feriegleden ser han på tidevannet som ruller fredlig innover og hvor ufanget fisk spretter muntert.»Og så, «sier han, men igjen hindrer opphisselsen talens bruk.

Fiskeren banker ham på ryggen som et barn som har fått noe i vrangstrupen. «Hva så?» spør han lavt. «Så,» sier den fremmede med stille begeistring, «så kunne De sitte rolig her i havnen, døse i solen – se ut på det herlige havet.»   «Men det det er jo nettopp det jeg gjør nå,» sier fiskeren. «Jeg sitter rolig i havnen og døser. Det var bare den klikkingen Deres som forstyrret meg.» Sant og si dro turisten, som var blitt belært på denne måten, av sted med ettertanke. For også han hadde trodd at han arbeidet for at han en dag ikke lenger skulle behøve og arbeide, og det var ikke spor av medlidenhet igjen i ham med den dårlig kledde fiskeren. Bare litt misunnelse.

Nylige innlegg