Anekdote til senking av arbeidsmoralen av Heinrich Boll


I en havnpå en av de vest­lige kyst­strek­nin­ger i Europa lig­ger en mann i sin fisker­båt og døser. Han er ikke sær­lig vel­kled. En flott antruk­ket turist leg­ger nett­opp  farge­film i foto­ap­pa­ra­tet for å foto­gra­fere det idyl­liske bil­der: blå him­mel, grønn sjø med fre­de­lige, snø­hvite bøge­top­per, svart båt, rød fisker­lue. Klikk. Engang til: klikk, og da alle gode ting er tre, og det er best å være sik­ker. Klikk for tredje gang. Den spinkle, nes­ten­fi­ent­lige lyden vek­ker den døsende fiske­ren: han rei­ser seg søv­nig, fam­ler søv­nig etter siga­rett­es­ken; men før han har fun­net den, har den ivrige turis­ten alt holdt en en eske fram for ham, ikke akku­rat stuk­ket siga­ret­ten i mun­nen på ham, men lagt den i hån­den. Og et fjerde klikk, det fra fyr­tøyet avslut­ter den ilsomme høf­lig­het. På grunn av denne knapt mål­bare, aldri påvi­se­lige, men litt for flinke høf­lig­het, er det opp­stått en spent for­le­gen­het, som turis­ten - han kan lan­dets språk — for­sø­ker å bygge bro over ved hjelp av en sam­tale. «De kom­mer til å gjøre en fin fangst i dag.»  Hode­rys­ten fra fiske­ren.  «Men folk har sagt meg at det er godt fiskevær.«Fiskeren nik­ker.   «De skal altså ikke dra ut?» Fiske­ren ris­ter på hodet. Sti­gende ner­vø­si­tet hos turis­ten . Det lite vekledde men­nes­kes vel lig­ger ham vise­lig på hjer­tet; han nages av sor­gen over den for­sømta anled­ning, så -: «De føler Dem ikke vel?» Ende­lig går fiske­ren over fra tegn­språ­ket til det talte ord. «jeg har det stor­ar­tet, sier han». «Jeg har aldri følt meg bedre.» Han rei­ser seg, strek­ker seg som om han vil demon­strere hvor atle­tisk han er bygd. «Jeg føler meg helt fan­tas­tisk.» Ansikts­ut­tryk­ket til turis­ten blir sta­dig mer ulyk­ke­lig. Han kan ikke len­ger under­trykke det spørs­må­let som så å si truer med å sprenge hjer­tet: «Men hvor­for drar De ikke ut da?» Sva­ret kom­mer fort og knapt: «Fordi jeg var ute i dag mor­ges.» «Fikk De mye?» » Jeg fikk så mye at jeg ikke behø­ver å dra ut en gang til. Jeg hadde fire hum­mer i tei­nene mine, dess­uten et snes makrell.…»

Nå er fiske­ren ende­lig ordent­lig våken; han tør opp og slår turis­ten bero­li­gende på skul­de­ren. Den­nes bekym­rede ansikt vir­ker på ham som et uttrykk for tem­me­lig ille anbrakt, men rørende omsorg. «Jeg har til og med nok for i mor­gen og i over­mor­gen,» sier han for å befri den frem­mede for bekym­ring. «Vil De røke en av mine?»

«Ja takk.» Siga­ret­ten blir put­tet i mun­nen. Et femte klikk. Den frem­mede set­ter seg på relin­gen og ris­ter på hodet, leg­ger kame­raet fra seg; for nå tren­ger han begge hen­der for å gi sin tale uttrykk. «Jeg vil jo ikke blande meg opp i Deres per­son­lige anlig­gen­der,» sier han. «Men fore­still Dem nå at De i dag dro ut for annen, tredje, kan­skje til og med for tredje gang; da ville De få tre, fire, fem, kan­skje seks snes makrell.…forestill Dem det.» Fiske­ren nik­ker «De ville,«fortsetter turis­ten, «ikke bare i dag, men i mor­gen, i over­mor­gen, ja hver bra dag reise ut to, tre kan­skje fire gan­ger. Vet De hva som da ville skje?» Fiske­ren ris­ter på hodet.  «De ville senest om et år kunne kjøpe en motor, om to år en båt til, om tre eller fire år kunne De kan­skje ha en liten skøyte. Med to båter eller skøy­ter ville De selv­føl­ge­lig få langt større fangs­ter — en dag ville De ha to skøy­ter. De ville…» Begeist­rin­gen er så stor at han et par øye­blikk ikke kla­rer å bruke stem­men. «De ville kunne bygge et lite kjøle­la­ger, kan­skje et røkeri, senere en liten her­me­tikk­fab­rikk, fly omkring med eget heli­kop­ter, finne ut hvor fisken gårog gi skøy­tene Deres anvis­nin­ger over radio.De kunne skaffe Dem lakse­ret­tig­he­ter, åpne fiske­res­tau­rant, eks­por­tere hum­me­ren til Paris direkte uten mel­lom­menn — også…» Igjen er begeist­rin­gen så storat at den frem­mede for øye­blik­ket mis­ter talens bruk. Hode­rys­tende, bedrø­vet i det inn­erste av sitt hjerte, idet han nes­ten har mis­tet hele ferie­gle­den ser han på tide­van­net som rul­ler fred­lig inn­over og hvor ufan­get fisk spret­ter muntert.«Og så, «sier han, men igjen hind­rer opp­his­sel­sen talens bruk.

Fiske­ren ban­ker ham på ryg­gen som et barn som har fått noe i vrang­stru­pen. «Hva så?» spør han lavt. «Så,» sier den frem­mede med stille begeist­ring, «så kunne De sitte rolig her i hav­nen, døse i solen — se ut på det her­lige havet.»   «Men det det er jo nett­opp det jeg gjør nå,» sier fiske­ren. «Jeg sit­ter rolig i hav­nen og døser. Det var bare den klik­kin­gen Deres som for­styr­ret meg.» Sant og si dro turis­ten, som var blitt belært på denne måten, av sted med etter­tanke. For også han hadde trodd at han arbei­det for at han en dag ikke len­ger skulle behøve og arbeide, og det var ikke spor av med­li­den­het igjen i ham med den dår­lig kledde fiske­ren. Bare litt misunnelse.

Informasjon
Skrevet av Per Egil Andersen, September 13th, 2010
i følgende kategorier: Ord for dagen, Skjult
Lik denne saken på Facebook
Del denne siden på:
Del denne siden på Facebook Twitre denne siden Del denne siden på E-post Skriv ut denne siden
Kommentarer
Legg igjen en kommentar
Logg deg inn ved å klikke på facebook- eller wordpress-knappen under. Dersom du ikke har konto på facebook kan du fylle inn feltene til høyre manuellt for å få lagt inn din kommentar.

*